Overraskende og eksotisk
«Hanjo – kvinna med
vifta» av Yukio Mishima

Oversatt av: Anne Lande Peters

Scenografi og masker: Tom Berre

Musikk: Ole Hermansen Mofjell

Sted: Udhavn Teater i Skolestua, Ny-Hellesund, Søgne

Den vesle, 150 år gamle, skolestua i Ny-Hellesund er akkurat nå forvandlet til en liten teatersalong av det japanske slaget. Scenograf Tom Berre har med få ingredienser skapt en eksotisk atmosfære med elementer som alle forbinder med nettopp Japan. Inn kommer så skuespiller og maskespiller Knut Walle i praktfullt kostyme, også det eksotisk, vakkert og ganske sikkert påkostet.

Så utfolder en merkelig fortelling seg. Tre masker finnes i to varianter, en til å ta på seg, med munnen fri, og en til å holde i hånden. Vi møter en gal kunstnerinne som er forelsket i og som passer på en sinnssyk kvinne som er sveket av en mann som hun har ventet på i mange år. Jeg måtte tenke på Peer Gynts Solveig. Så dukker selvsagt denne mannen opp. Kjærlighetsdramaet er et faktum.

Nok en gang viser Knut Walle sin evne til å gestalte flere personer ved hjelp av stemme-modulasjon og ikke minst antydning av dialekter. De tre blir tydelige på denne måten, og enda mer gjennom Tom Berres fantastiske masker. De står der på stativ, de tre hodene. Og i det øyeblikk skuespilleren gir dem stemme og bevegelse, er det som om de stive fjesene blir levende. De endrer uttrykk etter teksten, de viser angst, frykt, forbauselse, sinne, glede – de gjør det selvsagt ikke, men heri ligger maskemakerens store kunst. Det er forbløffende. Så må det også sies at Anne Lande Peters har gitt Mishimas japanske tekst en vakker og poetisk nynorsk form. Lekende lett og elegant følger unge Mofjells rytmer og klanger handlingen.

To norske dikt ble min assosiasjon og inngang til denne forestillingen: «Nærast er du når du er borte. Noko vert borte når du kjem nær. Dette kallar eg kjærleik. Eg veit ikkje kva det er», skrev Tor Jonsson en gang for mange år siden. Og kanskje nokså samtidig skrev Aslaug Vaa de berømte ordene i «Å eiga»: «Fyrst når to men’skjer kan sei til kvarandre. Gå der du vil, du er du! Gjer det du vil, eg er eg – (…..) Fyrst då kan to men’skje eiga kvarandre ». Det er norsk, det er japansk, det er universelt.

EMIL OTTO SYVERTSEN

Underfundig «kunst-greie»

Dypest sett handler «Forestillingen» om å lete etter de beste øyeblikkene i våre liv.
«Forestillingen» av John Clancy»

Enmannsteater – Knut Walle
 
Oversatt av: Knut Walle og Annabelle Despard 
Scenografi: Tom Berre 
Regikonsulent: Ole Tellefsen

Sted: Udhavn Teater i Skolestua, Ny-Hellesund, Søgne

«Dette er ei kunst-greie, sånn meta-teater» sier skuespilleren som kaller seg «mannen» gjennom hele forestillingen helt til han røper at han heter Herman, hvilket han til slutt ikke heter likevel, men faktisk Knut. Ordene leveres nærmest som en advarsel til publikum, «de fremmede», men gir samtidig «de fremmede» en åpning til å forstå at dette handler om det det handler om samtidig som det handler om noe annet og mer.

Skuespilleren insisterer på at det han sier bare er innøvde ord, en strøm av ord, skrevet av en forfatter, men fremført av «mannen» fordi det er jobben hans. Det hender han går ut av rollen som skuespiller og liksom bare er mannen, og slik forvirres publikum. Men «alt står i manus», påstår han.

Likevel blir man usikker. Han snakker om konvensjoner. Om skuespillerens gester og andre teatrale virkemidler. Sceneteknikeren får sin rolle beskrevet. Ikke minst får publikum sin rolle beskrevet, og samspillet mellom skuespiller og publikum. Lenge tror jeg at dette handler om teater. Litt etter litt skjønner jeg at det handler om Livet, det med stor L. «Vi er alle gode skuespillere i et meget dårlig teaterstykke».

«Forestillingen» er utrolig innholdsrik. Teksten virker av og til improvisert. Andre ganger utspekulert. Hele tiden er den dyktig fremført av en dreven skuespiller. Selv om, eller kanskje på tross av, at han nærmest hele tiden kommenterer hva han gjør på scenen, klarer han både å forvirre og forføre oss til å tro på denne halvannentimes ordflommen fra en vakker scene. Underlig hvordan et gammelt landsens skolehus kan forvandles til en paviljong sånn omtrent fra antikken, vakkert innrettet med søyler og draperier.

Og så tenker jeg at det er få skuespillere i dag som har så vidunderlig diksjon som Knut Walle. Han uttaler «ut-tale» med to t-er, en detalj, men en vakker detalj i en forestilling som faktisk blir ett av disse skjøre øyeblikk i livet da noen mennesker er felles om noe viktig.

EMIL OTTO SYVERTSEN

Fulle hus! Ble spilt i juni, juli , august og frem til 14. september. Ekstraforestillinger 11. og 13. september.(Ikke uke 29 fra 15. til 21. juli)

Sesongen tok slutt 14.09. Det ble totalt 39 forestillinger. Takk til alle 1500 som tok turen! Håper vi sees neste år! Hilsen Knut Walle.

Fortielsens pris
TEATER «Samtalen»

Av: Christel Aas Med: Knut Walle Sted: Udhavn Teater i Ny-Hellesund

Forspilt livslykke som resultatet av en tragisk fortielse høres vel bare trist ut, men er faktisk også morsomt.

Han gjør det for tolvte gang. Knut Walle, drar i gang sine sommerforestillinger i Skolestua i Ny-Hellesund. Og han gjør det med skuespillermessig bravur og et «kortreist» teaterstykke. Christel Aas er bosatt på Lunde i Søgne og har lang fartstid som teatermenneske i barneteatergruppen «Laffen og Kikka». Hennes debut som dramatiker i voksenklassen kan bare betegnes som vellykket.
Med sin lange erfaring med faget monodrama, har Walle utviklet en egen evne til å fremkalle tilskuerens umiddelbare sympati for den ofte litt stymperaktige figuren han fremstiller. I dette tilfellet er det mannen som etter nær 45 års ekteskap plutselig blir alene. Han har funnet en løsning på situasjonen som ensom enkemann: Daglig, presis klokke 18, setter han seg ved hustruens grav og fører en lang «samtale» med henne. Nokså absurd, men slett ikke utenkelig. Han er en mann som liker rutiner og systemer.
En kollegavenninne og hennes mann skaper ugreie i systemene da de foreslår å komme på besøk for å hjelpe enkemannen med å rydde i den avdødes garderobe og øvrige saker. Enkemannen er typen som ikke klarer å si nei. Likevel, når ryddesjauen skal effektueres, setter han foten ned. Gjestene går. I stedet bruker han natten til å gå igjennom den avdødes ting. Han finner ingenting.
Han fikk aldri barn med sin hustru. Han er svært alene, men likevel fornøyd med fellesskapet ved gravsteinen. Helt til det en dag kommer et brev i postkassen. Brevets innhold skal ikke røpes her. Men i andre akt blir det klart hvorfor hustruens kjæreste tv-program var «Tore på sporet».

«Samtalen» blir både svært alvorlig og svært aktuell. Fortielse, skam og forspilte muligheter er ikke bare noe som hører fortiden til. Det gjelder mange liv også i dag. Og så har forestillingen i tillegg en varm og lun humor, som mot slutten slår over i det helt burleske.
Så vi følte med, vi humret litt, vi undret oss litt, vi fikk løsninger og forklaringer, vi så noen drømmer som brast og noen som kanskje kan bli virkelighet. Vi gråt litt og lo en god del. Vi hadde med andre ord en fin kveld i den gamle skolestua i Ny-Hellesund.

EMIL OTTO SYVERTSEN

Russisk byråkratihelvete  i skjærgårdsidyll
Nikolaj Gogol:
“Kappen“
Oversatt til norsk: Jan Inge Rabås
Skuespiller: Knut Walle
Sted: Udhavn Teater. Ny-Hellesund, Søgne

Udhavn Teater går inn i sin 11. sesong. Bare det er en prestasjon. Desto større er prestasjonen når skuespiller og «teatersjef» Knut Walle nok en gang byr på både spennende og underholdende teater, i år med en smak av noe absurd og spøkelsesaktig, med utgangspunkt i en tekst fra Russland på midten av 1800-tallet. Det handler om byråkratisk maktutøvelse, om rigide rangordninger og under­trykkelsesmekanismer, om fat­tigdom og bitende kulde, om fall og undergang i et politisk sy­stem som for lengst er avviklet, men som det fins levninger av mange steder på vår jord.

Ikke vet jeg hva slags perspek­tiv Knut Walle hadde  på pro­sjekt Udhavn Teater da han før­ste gang sto på scenen i den ves­le skolestua i Ny-Hellesund, men det kan vel hende man ville synes det var å overdrive hvis han hadde sagt at han ville holde på i over ti år, med stadig nye forestillinger, med en betrakte­lig bredde i repertoaret, med variasjon og nye overraskelser hele tiden. Men stadig med den­ne ene skuespilleren, Knut Wal­le, som bærer hele forestillingen alene, riktig nok med gode hjel­pere både fra sundet og fra fast­landet.

På  premieren lørdag etter­middag var Søgne kommune anerkjennende til stede. Ordfø­rer Solveig Kjelland Larsen overrakte blomster og gratuler­te. Som tilskudd til kulturlivet i kommunen er Udhavn Teater unikt, og med fjorårets besøks­tall som oversteg 1700 mennes­ker, er det absolutt noe som bør vekke kommunal oppmerksom­het.

I fjor  var  det  sørlandsidyll med Maarten og Silius, Vilhelm Krags fornøyelige skruer som jo faktisk hører hjemme i sundet der ute. I år er man forflyttet til vinterkalde St. Petersburg og de byråkratiske irrganger i tsarti­dens Russland. Gogols (1809-1852) novelle «Kappen» viser oss en verden av autoritetsdyr­kelse og korrupsjon som vi nok har lett for å tro oppsto med det rigide kommunistiske systemet på 1900-tallet, men som man skjønner var godt rotfestet un­der tsarveldet.

Det er en rik tekst som frem­føres, og en utfordrende tekst, både for skuespiller og publi­kum. Mer enn før forteller Knut Walle denne gang. Tidligere har vi sett ham gå ut og inn av roller, skifte personlighet omtrent i det han snur seg rundt. Litt av det har vi her også, men i langt stør­re grad er det fortelleren som er i fokus. Som så ofte på premie­rer måtte det noe suffli til her og der gjennom den halvannen ti­mer lange forestillingen, men etter pausen gled det hele utmerket. Da bød stykket også på noen overraskelser, noen brå vendinger og noen finurlige sce­niske løsninger som kom vel med etter som luften ble mer og mer oksygenfattig i det trange rommet.

EMIL OTTO SYVERTSEN

Maarten og Silius
Skrevet av: Vilhelm Krag Med: Knut Walle Sted: Udhavn Teater, Ny-Hellesund i Søgne.

Sørlandsldyller av Krag mesterlig formidlet av skuespiller Knut Walle.

Stor fortellerkunst er hva Knut Walle varter opp med i Udhavn Teater dette året, det lille enmannsteatrets tiårsjubileum. Etter å ha tatt for seg diverse monologer eller bearbeidelser til monolog av utenlandsk dramatikk, har Knut Walle vendt helt hjem til uthavnen, hos Krag benevnt Stensø, men åpenbart en omskrivning for Ny-Hellesund. Også de to personene i fortellingene, Maarten og Silius, har sine modeller i den samme havnen for henimot hundre år siden.

I større grad enn tidligere er dette en fortellers forestilling. Ikke at skuespilleren er parkert, han dukker opp i dia-loger mellom de to, og mellom naboer og inntrengere i Sundet. Men her fortelles det, rolig, veloverveid og velartikulert, med Walles godt utviklede sans for å understreke detaljer. Han eksellerer i den lokale dialekten og snakker uforfalsket grimstadmål når talen er om «den forbanka østlendingen». Ellers går det i tilnærmet østlandsk normalmål, med forbilledlig tydelighet i artikulasjonen.
Fortellingene er fornøyelige, men utvikler seg langsomt. Språklig er de fra dikterens side eminente eksempler på hans velutviklede stil. Det er en stor språkkunstner som har skrevet disse fortellingene. Og Walle lar Krags egen stemme komme tydelig til orde.

Publikum, iberegnet undertegnede, hygget seg overmåte i de to timene forestillingen (med 20 minutters innlagt pause med kaffe og forfriskninger) foregikk, og så nyter man jo turen ut og hjem igjen med ferjebåten. Skjærgårdsperler brukes gjerne om eiendommer i mangemillionersklassen. Denne gang betyr det selve forestillingen,   Skolehuset, omgivelsene, båtturen – i det hele tatt den «pakken» Knut Walle har lagt opp til gjen-nom å drive Udhavn Teater på tiende året. Og prismessig må dette kalles ren tilbudspris.

EMIL OTTO SYVERTSEN

Intimt i stort format

Knut Walle og Udhavn Teater har klart det
igjen: Denne gang er det kanskje morsommere
enn på lenge, samtidig som de dype
undertoner i Bengt Ahlfors stykke kommer til
overflaten i Knut Walles mesterlige tolkning.

Knut Walle har siden 2001 utviklet Udhavn Teater med sine enmannsforestillinger til å bli en sommerlig teaterbegivenhet som omfattes med stor og varm interesse.

Knut Walle innfrir alle forventninger også denne gangen. Gjennom årene er publikum blitt vant til at Udhavn Teater byr på noe som er både viktig og underholdende. Denne gang er det kanskje morsommere enn på lenge, samtidig som de dype undertoner i Bengt Ahlfors stykke kommer til overflaten i Knut Walles mesterlige tolkning. Jeg tror jeg tør påstå at Walle i løpet av Udhavn Teaters syvårige eksistens har utviklet sin helt særegne form for kammerspill, en uttrykksmåte som tåler det tette nærvær og den ytterst intime kontakten som oppstår mellom skuespiller og publikum i den vesle skolestua i Ny-Hellesund.

«Heisnekteren» er et merkverdig stykke teater. På overflaten handler det nesten plagsomt om trivialiteter. Men under overflaten ulmer noen vonde og vanskelige spørsmål: Hvorfor lever vi? Hva gjør at noen blir husket, andre ikke? Hva skal til for at jeg skal leve videre i noens minne etter at jeg er død? Vi møter en mildest talt eksentrisk person som forteller om seg selv. Han bor i en gammel boligblokk i en bydel i Helsinki. Der har han bodd siden han ble født i 1928, da blokka var ny. Og her har han etter hvert blitt alene og ensom. Svært ensom. Han har en trofast samtalepartner, heisen Enok (bakvendt av Kone – som er et firmanavn). Han er sær, han er isolert, han er et utskudd og en einstøing. Han har svært lite kontakt med mennesker. Til han begynner å bli begravelsesgjenger og finner ut at det av og til kan by på både god mat og åndelig- sentimental føde for en ensom sjel. Og så tøyer han det videre til å omfatte brylluper, men der er det lettere å
bli avslørt som uvedkommende. Han eksponerer tydelig sitt eget – og sikkert alles – behov for ritualer, for faste mønstre i livet, for regler vi finner opp selv og som vi selvsagt følger, eller går på akkord med. Og så gleden ved å bryte reglene da: Fantastisk. Mye av livet bygger han på det Ibsen kalte «livsløgn». Men han lever da tross alt. Og det er ikke så rent lite. En merkverdig tilfeldighet gir kanskje livet hans en ny retning helt til slutt, uten at vi blir helt sikre på det. Småvittig er det, lunt og varmt, og med små sidesprang fra rollen til skuespilleren himself, får Walle et ekstra godt tak på publikum – som i alle fall fredag kveld viste seg å være svært godt fornøyde med det de opplevde.
EMIL OTTO SYVERTSEN

Sommerlett og underfundig i Ny-Hellesund
”Pommes frites i sukkeret”
Av Alan Bennett, fra monologserien «Talking Heads».Med denne produksjonen føyer Knut Walle nok en suksess til sin etter hvert ganske omfattende serie av enmanns-teaterforestillinger i Skolehuset i Ny-Hellesund.

Udhavn Teater er i sin syvende sesong. Et variert repertoar har det vært så langt, med bade drama, krim og grøss. I år er de lysere sider av livet som vies oppmerksomhet, selv om det ikke betyr at forestillingens mange personer – alle gestaltet av Knut Walle – står på siden av livets små og større problemer.
Graham er en moden mann, antydningsvis hører han til de enklere av oss, og han bor sammen med sin 70 år gamie mor – som ikke husker alt hun bør huske. En dag møter hun igjen sin ungdoms kjæreste, Frank Turnbull, og plutselig husker hun alt. Sønnen blir langt på vei overkjørt av denne Frank, i alle fall får han livet sitt snudd ganske opp ned ved morens akutte ny-forelskelse. En rekke personer dukker opp og medvirker til å endevende stakkars Grahams liv, men en vakker dag ordner det meste seg. Livet antar vante former.

Knut Walle bruker dialekter til å skille personene fra hverandre. Graham snakker arendalsk, moren er fra Nord-Norge, Frank Tumbull er flatkristiansander med overklassens langt-bak-i-halsen-artikulasjon, presten er selvsagt rogalending, og tera-peuten i samtalegruppa til Graham er østfolding av glatteste slag.
Det er et mesterstykke av skuespilleren bare å holde rede på alle dialektene, huske på å slå om i riktig øyeblikk, og være klar over hvem som snakker til hvem. Knut Walle kan timing, han kan kroppsspråk og han kan dialekter. Det er en dreven skuespitler, en ringrev i faget, som gjør dette stykket severdig.

Onsdagens forestilling var den andre i rekken pa 33, og bar lett preg av ferskhet. Det vil blant annet si at behovet for suffli var til stede to-tre ganger. Men selv det tumerer Knut Walle med utsøkt eleganse.
Alan Bennetts tekst er både morsom og vittig, samtidig har den en ømhet i seg som Knut Walle tar godt vare på. Annabelle Despard og Walle har gitt teksten en ledig og organisk oversettelse, som rommer både den lune humoren og alle undertonene.
De som ikke til nå har opplevd Udhavn Teater i Ny-Hellesund har altså sjansen til langt uti September. Det gjenstår 31 forestillinger, og det spilles onsdager, fredager og lørdager – bortsett fra i fellesferien. Udhavn Teater er unikt og absolutt en reise verd.

EMIL OTTO SYVERTSEN

I denne uken spilte Knut Walle sommerens siste forestilling i Udhavn Teater. Årets forestilling har slått alle tidligere suksesser for det vesle enmannsteatret.
Aften i Ny-Hellesund

Det stilner av i uthavnene nå. Lyngen rødmer, himmelen blekner og bier danser frydefullt på innsamlingsferd mellom tustene. Småbåtene ligger med buken i været. Gammelt bunnstoff vaskes forsiktig av tre og plast av høstens regn.Slik også i Ny-Hellesund. 
Tirsdag i denne uken ble døra til skolehuset slått igjen for siste gang denne sesongen – denne  teatersesongen.
For femte sommer på rad har skolehuset i sundet vært teaterhus. Søgnes eneste faste teater.Udhavn Teater heter det så stolt. Og ydmykt på samme tid. Ordsammenstillingen er jo et paradoks. En uthavn har ikke et teater?Jo da, Ny-Hellesund har. Til og med et teater med kom
munal skjenkebevilling i «foajeen». Takket være en ildsjel som heter Knut Walle.
I en kombinasjon av arbeidsledighet og virketrang startet han for fem år siden opp sommerteater i uthavnen. Det har vokst fra år til år, større publikum, flere forestillinger, større kunstneriske prestasjoner. Jeg har sett dem alle, og er imponert.

Bare rammene er de samme hele tiden: Båtturen fra Høllen og ut, vandringen på stille sti opp til huset, skolehusets vegger og det trange klasserommet. Som teaterhus har det absolutt sine begrensninger, både hva scene- og publikumskapasitet angår.Disse rammer har Knut Walle, i år som tidligere, fylt til randen med eksplosiv skuespillerkraft. Derfor har det altså vært over 1200 mennesker på Udhavn Teater i sommer, på mer enn 40 forestillinger.
Skuespilleren hilser velkommen nede på brygga og småprater hyggelig med folk på vei opp til skolehuset. Her inntar vi våre plasser, døren lukkes, lyset slokkes og scenelys tennes. Sirenen av en politibil flerrer det intime mørket.
Skuespilleren inn. Nå plutselig som fange. Med håndjern. Han er forhenværende lærer og Molière-elsker, dømt for mord på bortimot en hel klasse. En dag får han nok, den stakkars litteraturlære
ren, av uinteresserte og likegyldige tyggis-tyggende råfrekke elever.

Han bestemmer seg for å gjøre slutt på lidelsene og tar med seg maskinpistol i stedet 
for litteraturbok i skoleveska si. Plaffer ned hele klassen. Blir arrestert og dømt.
Senere blir dommen omgjort. Han dømmes til å fortelle om hva han har gjort, og det skal skje i teaterform.
Derfor denne forestillingen som så elegant biter seg selv i halen. Den har en avslutning der skuespilleren trer ut av rollen og gir mat til refleksjon over hva et menneske er. 
Hva gjør noen vellykkede og andre mislykkede, hva skal vi tåle av motgang og hva er uutholdelig. Hvorfor går noen mennesker i vranglås og blir et monster, et vrengebilde – på tross av høye idealer og gode forbilder. Hvorfor ble denne læreren, hvis far mente lærerne var guder kommet ned til jorden, hvis datter ville bli lærer av typen gud vendt ned til jorden, hvorfor ble han selv en djevel?

Dette er i korthet hva den svarte komedien «Læreren – er også et menneske» av Jean-Pierre Dopagne går ut på. Dette er fortellingen Knut Walle går inn i, og brer seg ut i, i en time og ti minutter. Det blir både sterkt, rart, tett og nærgående, morsomt og litt sprøtt underveis i det trange rommet. Det er en utrolig prestasjon å holde et så høyt oppdrevet tempo og en så voldsom intensitet i spillet med publikum nesten på fanget, eller omvendt. Og for en mimikk han har, den mannen.Ved sesongslutt er det grunn til å gratulere Knut Walle med suksessen. Han har gjort Ny-Hellesund en attraksjon rikere. Han har gitt mange en flott 
teateropplevelse. Og han har vist at det de fleste ville si var umulig – å holde liv i Udhavn Teater i fem år – er mulig, bare viljen til å stå på og evnen til å spille teater er der.Måtte han få muligheter til å fortsette. Kan vi taue øya innenfor Kristiansands grenser så han kan omfattes av Cultiva?

Sterkt teater i «Udhavn»

Knut Walle leverer en myndig forsvarsadvokat og menneskerettsforkjemper i skolehuset i Ny-Hellesund.
SØGNE: Teaterentusiasten og skuespilleren Knut Walle er i gang igjen. For kort tid siden hadde han premiere på årets nye teaterstykke, for fjerde år på rad, i skolehuset i Ny-Hellesund i Søgne.
Etter at han de tre foregående år med stor suksess har tatt for seg europeiske klassikere – av Hjalmar Söderberg, Fjodor Dostojevskij og Franz Kafka – har han nå hentet stykket «Forsvarsadvokat Clarence Darrow», en monolog bygd på Irvin Stones biografi «Clarence Darrow for the defence», en sann historie fra klassekampens USA.
Sommeridyll
Bare det å komme på teater i skolehuset i Ny-Hellesund er i seg selv en ganske enestående opplevelse. Man tar rutebåten fra Høllen brygge og klapper til kai i Ny-Hellesund hvor skuespilleren selv står og ønsker velkommen.
Så går man den idylliske og blomsterduftende korte veien opp til skolehuset, man dukker liksom like inn i sørlandsidyllen med alle sanser, og går andektig inn i den gamle skolestua.
Det er fullt hus med omkring 25 mennesker til stede, og stemningen er fortettet. Mye arbeid er lagt i å skape teater i klasserommet. Scenografien er i år mer omfattende enn noen gang før, vinduene er blendet og lyssettingen gir den rette stemning.
Fremragende spill
Knut Walle kommer inn, presenterer seg som forsvarsadvokat Clarence Darrow, født 1857, og nå er vi i 1927. Det er Darrows siste dag på kontoret. Gjennom hele den halvannen times forestillingen rydder han sammen sakene sine og putter dem i esker og kofferter.
Rekvisittene er nøye plassert og setter fortellingen i gang. Darrow tar ut de siste bøkene av bokhyllen, det er bøker om gresk, latin, metafysikk og annet – han er med andre ord en lærd mann, nærmest med en klassisk, europeisk dannelse. Og han er humanist.
Han rydder videre i sine ting, mapper og permer, gjenstander med affeksjonsverdi, og vi får stadig nye episoder og fortellinger fra et langt liv som omstridt advokat: De svakes forsvarer mot et overveldende maktapparat, arbeidernes og fagforeningenes medkjemper mot urimelige arbeidsgivere, småfolks hjelper mot kapitalen, morderes forsvarer mot et samfunn som hevngjerrig tørstet etter å ta flere liv.
Knut Walle har en fenomenal innlevelse i fortellingen. Det pendler mellom seiersglede og fortvilelse over tapte saker, det dirrer i fryd og det innrømmes en liten porsjon skadefryd, han hoster når støvet virvles opp i bokhyllen, og han kveler en gråt når Darrow røres over sin egen fortelling.
Av alle forestillinger i Udhavn Teater til nå, er denne kanskje den enkleste, enklest å forstå. Den er så realistisk, den er jo fra virkeligheten. Samtidig er den minst like intens som de tre foregående, og kanskje enda mer engasjerende. Og den er aktuell!
– For meg var det rett og slett nyttig folkeopplysning, sier en publikummer.
– En fantastisk historie, sier en annen.
Og publikums samlede reaksjon var begeistring. Enda en gang.
Beveget og ikke så lite fortumlet går man mot ferjekaia igjen. Etter to spennende, interessante, velgjørende timer i Ny-Hellesund. Denne gang sågar med pause og skjenkebevilling i skolestua. Kanskje det derfor er på sin plass å tipse om at rutebåten korresponderer med buss både fra og til Kristiansand.

Fædrelandsvennen skrev:

”For tredje gang spiller Knut Walle teater i Ny-Hellesund, og årets forestilling bærer de samme fascinerende kvaliteter som de foregående, riktig en liten indrefilet.”

Fædrelandsvennen skrev:”Knut Walle er rett og slett eminent i rollen. Han mestrer helt det intime formatet i det vesle lokalet med plass til 30 tilskuere. Samtidig har han en diksjon som om han skulle stå på en enorm scene, uten at det blir kunstig av den grunn. Han forteller, snakker liksom med seg selv, stiller spørsmål og søker svar.”

Fascinerende mordermonolog
«Dr. Glas», et gjestespill i Malersalen på Nationaltheatret, er en spennende teatermonolog over Söderberg-roman om et giftmord.
Nationaltheatret
– Fra Udhavn Teater gjester skuespilleren Knut Walle Nationaltheatrets malersal med en glimrende utført teatermonolog om den hårfine balansegangen mellom nærhet og avstand, liv og død. Knut Walle levendegjør den svenske forfatteren Hjalmar Söderbergs innadvendte og uutgrunnelige doktorskikkelse fra romanen «Dr. Glas». Monologen fremføres stramt og troverdig gjennom en drøy time. Knut Walle er like nøktern og rolig som Söderbergs jeg-person idagbokromanen.

Mord
– Dr. Glas nedtegnelser begynner med hans tørre betraktninger om den gamle pastoren Gregorius. En mann han finner ytterst usympatisk. Den fortsetter med doktorens møte med den unge, vakre og bekymrede Fru Gregorius. En dag dukker hun opp på hans legekontor og forteller at hun avskyr sin mann og ber ham samtidig om å fortelle pastoren at hun lider av en underlivssykdom og at han må avstå fra sine såkalte ekteskapelige rettigheter. Den forsiktige legen, som alltid har vært en passiv tilskuer til livet, spinnes inn i pastorfruens følelsesmessige edderkoppnett og blir med ett aktiv deltager i andres liv. Han går så langt at han tar liv.

Mishandler
– Finnes det noe som rettferdiggjør mord? Har man rett til å drepe et menneske som man mener mishandler andre? Kan en lege velge å ta liv? Det er spørsmål som dette Söderberg slapp løs da han skrev boken om den unnselige giftmorderen i 1905. Men han stilte samtidig andre spørsmål: Hvorfor drepte han pastoren? For å hjelpe en utro og ulykkelig kvinne? Elsket han henne kanskje selv? Eller ville han bevise at han var en handlekraftig mann til tross for sitt stillferdige liv? Hverken Hjalmar Söderberg eller Knut Walle gir oss svarene. Men de gir oss en god historie som tar opp temaer som alltid vil fascinere. Og på Malersalen er det den ensomme og kjærlighetssøkende mannen som kommer til orde. Mannen som avholder seg, men som lengter etter å bli sett og elsket for den han er.
Spennende
– Alene på en scene med fire stoler, et skrivebord, en telefon og en flaske cyankalium holder Knut Walle publikum i ånde gjennom hele forestillingen. I dette spartanske scenelandskapet tar han oss med på planlegningen av et mord. Han utlegger teksten med hverdagslig selvfølgelighet: Dr. Glas har gjennom et helt yrkesliv vært en tilbakeholden person til å stole på. Men nå er han ikke i tvil om hva han skal gjøre. Han bruker mord som medisin.

Det er blitt en spennende teaterferd. Knut Walle har selv regien, og spiller undertrykket hustru, pastor og doktor med fine følelsessvingninger og stor autoritet. En visitt hos denne legen er absolutt anbefalelsesverdig – på teaterscenen…
ELISABETH RYGG